Chapter 11, noe for SAS og REC!

I Norge har vi en brutal og lite konstruktiv konkurslovgivning. Den tar sikte på å likvidere selskapet for å dele ut eventuelle verdier til kreditorene. Den amerikanske Chapter 11 lovgivningen tar sikte på å restrukturere selskapet, der kreditorene ofte blir gjort til aksjonærer i det gjenoppståtte selskapet.

Lønnsforpliktelser, pensjoner, bankgjeld, obligasjoner og andre forplikelser blir tilsidesatt slik at ledelsen under påsyn av domstolen kan stifte ny gjeld som har prioritet på kontantstrømmen. Det betyr som regel at gamle kreditorer taper, men de får til gjengjeld en mulighet til å tjene tilbake utestående som nye aksjonærer. Gamle aksjonærer og egenkapitalen blir selvfølgelig nullet, men driften fortsetter. Oppsiden er at de ansatte fortsatt får en lønningspose, selv om den som regel er lavere, og verdiene som ikke lett kan omsettes blir videreført. Nesten samtlige flyselskap og bilprodusenter i USA har vært igjennom en slik prosess. Mange av dem lever den dag i dag.

SAS kunne blitt kvitt gjelden, skrevet nye ansettelseskontrakter med lavere lønn (noe som trengs i dagens konkurranseklima), men beholdt driften og kontantstrømmen. Det hadde gjort at de hadde fått en sunnere kapitalstruktur og lavere kostnader. Aksjonærene ville selvfølgelig bli nullet, og kreditorene oppstått som aksjeeiere i et nytt børsnotert selskap. Underveis ville hverken passasjerer, ansatte eller ledelse (nevneverdig) blitt kastet på dør.

Det er ikke risikofritt å låne ut penger, eller å yte kreditt. Er selskapet insvolvent er pengene borte uansett. Det må være bedre å få en reell sjanse til å restrukturere seg, og i tillegg gi kreditorene mulighet til å få penger tilbake gjennom egenkapitalen, enn å drive hurtigsalg av alle eiendelene. Her i Norge har vi profesjonelle konkursbo oppkjøpere. De eneste som blir tilgodesett med penger i det norske systemet, er advokaten i bostyret og han som kjøper varepartiet, mens de ansatte og kreditorene blir skadelidende.

Problemstillingen gjelder dessverre få i Norge, og da bruker ikke politikere og byråkrater tid på det, selv om effekten for de det involverte er betydelig.