Holberg Fondsforvaltning
En lengre periode med lav utlånsvekst, tøffere konkurranse og utlånstap vil være en katalysator for sammenslåinger i sparebanksektoren. Dette innlegget ble først publisert i Finansavisen 22.01.23, og er skrevet av Holberg forvalter Ole-Andreas Grendstadbakk.
2022 var nok et godt år for sparebankene i Norge. Vedvarende sterk utlånsvekst og svært lave tap gjorde at lønnsomheten var god. Sparebankene har hatt tilnærmet perfekte rammevilkår for å drive bank de siste tiårene gjennom kontinuerlig synkende rentenivå, praktisk talt ingen arbeidsledighet, høy utlånsvekst, stigende boligpriser, høye investeringer i petroleumssektoren og svært lave tap.
Da er det «lett» å drive bank. Fremover er det ikke vanskelig å tenke seg et scenario med renteoppgang, større utfallsrom på boligprisutvikling, økende tap i bankene, høyere arbeidsledighet og lavere utlånsvekst, med tøffere konkurranse som konsekvens.
Strukturelle endringer, som fusjoner mellom sparebanker, er en strategisk respons på endrede rammebetingelser. Siden 1995 har vi gått fra 133 til 87 sparebanker. I 2022 ble det gjennomført fire banksammenslåinger, mens snittet de siste ti årene har ligget på to fusjoner i året. Dette er lavt. Høy lønnsomhet som en følge av sterk utlånsvekst og økonomisk stabilitet har dempet insentivene for konsolidering i sparebanksektoren de siste ti årene. Et endret makroøkonomisk bilde vil sannsynligvis gjøre konsolidering mer aktuelt fremover.
Lavere utlånsvekst kan være en katalysator for at sparebanker, spesielt små og mellomstore, må finne sammen. Ved siste målepunkt var tolvmånedersveksten i husholdningenes lånegjeld 4,1 %. Dette er den laveste veksten siden 1995. Det kan dermed se ut til at høyere rente demper lånelysten, akkurat slik Norges Bank ønsker. For en mindre sparebank, med 80 % av sine utlån til privatmarkedet og 20 % til bedriftsmarkedet, er lavere utlånsvekst til husholdningene kritisk ved at topplinjen ikke vokser i like stor grad som tidligere.
Og med lavere vekst i totalmarkedet, så vil det gi tøffere konkurranse mellom sparebankene med påfølgende marginpress. Men lavere utlånsvekst vil i seg selv ikke være nok til å skape konsolidering. Vekstutfordringer og lavere marginer skaper ikke krise. Det er det tap som gjør.
I en banksjefs verden skyldes lave utlånstap god kredittgivning, mens høye tap skyldes uventede kriser som ledelsen overhodet ikke kunne forutse. Hvor god kredittgivningen egentlig har vært er ikke godt å si, takket være 30 år med fallende renter med dertil eventyrlige utvikling i norsk økonomi.
Sånn sett har det nesten vært umulig å tape penger på boliglån til privatmarkedet. Vi har tidligere skrevet om krisen i næringseiendom med høyere renter, økte kredittpåslag og fall i eiendomsverdier. Ved en rask nedskriving av verdier vil eiendomsselskapene stå i fare for å bryte vilkår i låneavtalene som er inngått med banker. I ytterste konsekvens vil bankene overta eierskapet fra aksjonærene. Restruktureringer og konkurser vil resultere i store tap for bankene. Dette har vi sett eksempler på før i andre sektorer.
Flørting vil ikke være det som skaper strukturelle endringer og konsolidering i sparebanksektoren. En lengre periode med lav utlånsvekst og tøffere konkurranse kan lage vei i vellingen. Legg til utlånstap, så har du oppskriften på en krise. På det tidspunktet kan det være at banksjefer har gått fra å være flørtende til å bli gifteklare.
