Handelskrigen og fire ting som avgjør hvem som vinner

«China’s entrance into the World Trade Organization enabled the greatest jobs theft in history.»

Peter Navarro – direktør for «Office of Trade and Manufacturing Policy»

Slik lyder ordene til Peter Navarro, Trumps rådgiver siden 2016 og nå direktør for «Office of Trade and Manufacturing Policy» som ble opprettet via en presidentordre i 2017.

Hvis en skal dømme etter utviklingen som har funnet sted i handelskrigen mellom Kina og USA virker det som det er rådene til Peter Navarro og spøkelset til Steve Bannon som President Trump lytter til. Hvem som har presidentens øre er av stor betydning for hvordan denne handelskrigen utvikler seg videre.

Historien så langt

Etter et forsøk på å hamre ut en handelsavtale i løpet av 100 dager mellom Trump og Xi Jinping ikke førte frem i august i fjor, tok det litt tid før Trump administrasjonen gikk til videre handling mot Kina. De begynte forsiktig med tariffer på vaskemaskiner og solcellepaneler i mars 2018. Så kom de nokså sjokkerende tariffene på stål import og aluminium på henholdvis 25 prosent og 10 prosent 2 april. Disse tariffene var dog ikke kun for Kina, men gjaldt for hele verden.

Her svarte Kina fort, med tariffer på opp mot 25 prosent på 128 produkter fra USA. Videre ble det erklært 25 prosent tariff på $200 milliarder av Kinesiske varer på vei inn til USA. Kina svarte med tariffer på opp til 25 prosent på vare verdt ekstra $60 milliarder.

“We don’t need China and, frankly, would be far better off without them”

Donald Trump

Siste skudd fra USA sin siden er tariffer på 10 prosent på de resterende $300 milliardene som Kina eksporterer til USA. Motsvaret kom fra Kina, da Renminbi falt 2 prosent over tre dager for å motvirke tariffene, som var det laveste siden 2008 ifølge Reuters. På grunn av dette ble Kina merket som valuta manipulator av det amerikanske finansdepartementet.^[1]

Kina besluttet i går å heve tariffer på varer verdt ytterligere $75 milliarder vi en ny eskalering av handelskrigen. Dette fikk Trump til å uttale: “We don’t need China and, frankly, would be far better off without them”. Ting begynner virkelig å hetes opp.

Fire ting som avgjør hvem som “vinner” handelskrigen

Så hvem kommer til å vinne handelskrigen? Blir det Donald «tariff man» Trump eller Xi Jinping.

Jeg mener det er fire ting som avgjør hvem som kommer til å holde ut lengst i denne internasjonale versjonen av «game of chicken»:

1. Kina er mer avhengig av USA enn USA er avhengig av Kina
2. For USA er det nå eller aldri – Kina måtte stoppes (i hvertfall ifølge Navarro og Bannon)
3. Smerteterskelen blant befolkningen: Den kinesisk befolkningen har stor tillit til Xi Jinping
4. Kina har mer verktøy i verktøykassen

1. Kina er mer avhengig av USA en USA er avhengig av Kina

I 2018 eksporterte USA varer for $120,1 milliarder til Kina, samtidig som de importerte varer for $539 milliarder. Dette gir et underskudd i handelsbalansen på ca. $419 milliarder for USA.^[2]

Ifølge offisielle kinesiske data hadde Kina et totalt handelsoverskudd i 2018 på $352 milliarder dollar. Litt forenklet kan en si at ca. 119 prosent av det Kinesiske handelsoverskuddet stammer fra handel med USA. Det vil si at uten handelsoverskuddet fra USA, ville Kina hatt et handelsunderskudd på $67 milliarder dollar i stedet.

Hvis en ser på hvordan utviklingen av aksjer har vært i de respektive landene siden handelskrigen startet, så har Kina fått kjenne mer på det enn USA.

USA, i rødt, er opp litt over 6 prosent siden handelskrigen startet i midten av mars 2018. Kina, her i svart, er ned nesten ned 12 prosent.

Det er klart at i en sak som dette så er det mange ting en må ta i betraktning. Mer enn det er mulig for meg å skrive om i ett blogg innlegg.

David Fickling i Bloomberg argumenterer blant annet for at det er USA, ikke Kina, som lider mest av på grunn av handelskrigen. Han peker på at det er forbrukerne i USA som tar mesteparten av støyten som følge av tariffene, fordi forhandlere i USA setter opp prisen. Likevel kommenterer han at dette kan løses over tid med at nye leverandører utenom Kina kommer inn i bildet, for så å igjen presse kinesiske aktører til konkurrere på pris.^[3] Dette tar tid mener han og i mellomtiden er det den jevne amerikaner som blir fattigere. Det er da betimelig og spørre hva som står på spill og om det er bedre å lide i dag for å lide mindre i morgen.

2. For USA går tiden ut – Kina må stoppes

Peter Navarro mener at Kina har tjent for godt for lenge på sin handel med USA og det virker som en rådende oppfatning blant Kina haukene i Det hvite hus.

Handelsunderskuddet som er nevnt ovenfor på $419 millarder dollar har vært et av fokusene til Donald Trump sin administrasjon. Et annet viktig tema, kanskje enda viktigere en handelsbalansen, er såkalte «forced technology transfers».

Forced technology transfers går ut på at selskaper i Kina krever at leverandører gir fra seg teknologi hemmeligheter for at selskaper i Kina skal kjøpe fra leverandøren eller at det dannes et joint venture med lokale kinesiske firmaer for så på den måten få tilgang til teknologien til internasjonale selskaper. I Kina er det ikke lovlig at en multinasjonal partner eier en kontrollerende andel av ett joint venture selskapet og det er slike join ventures som blant annet åpner for “forced technology transfers”. Dette har blant annet, for nevne en industri, skapt uro for europeiske bilprodusenter.^[4]

Handelsunderskuddet og problemet med teknologi hemmeligheter har gjort Kina haukene til en politisk gruppe av betydning.

I Washington Post 2017 skriver Bannon:

“ To me, the economic war with China is everything. We have to be maniacally focused on that….If we continue to lose it, we’re five years away, I think, 10 years at the most, of hitting an inflection point from which we’ll never be able to recover.” ^[5]

På et personlig plan, hvem vil du at skal være stormaktene i verden. USA og i mindre grad EU, eller Kina? Det ryktes at kinesisk er svært vanskelig å lære.

Videre i 2019 oppfordret Bannon Trump til å gå «all the way» med Kina: “You cut off the access to the capital markets and you cut off the access to technology, they fold immediately.”^[6]

Selv om Steve Bannon er ute av Det hvite hus, så virker det som om deler av han politiske agenda fortsatt står sterkt, antageligvis mye på grunn av Peter Navarro, den nå berømte kina kritikeren og direktør for «Office of Trade and Manufacturing Policy». Den offisielle beskrivelsen av formålet til «Office of Trade and Manufacturing Policy» viser at departementet har et relativt bredt ansvar:

“The mission of the OTMP is to defend and serve American workers and domestic manufacturers while advising the President on policies to increase economic growth, decrease the trade deficit, and strengthen the United States manufacturing and defense industrial bases.” ^[7]

Det presset som Det hvite hus implisitt legger til grunn for sin harde behandling av Kina, denne “nå eller aldri” holdningen, gjør det i mine øyne mer sannsynlig at Trump administrasjonen går «all the way» med å prøve å få en svært gunstig avtale med Kina.

Så langt har dette ikke kostet politisk kapital, snarere tvert imot, men hvor går smerteterskelen til USA og hvor går Kina sin? Dette tar meg til mitt neste punkt.

3. Smerteterskelen blant befolkningen: Den kinesiske befolkningen har stor tillit til Xi Jinping

Her er det to ting jeg vil legge vekt på. Den første er tillit til styresmaktene. Tilliten som befolkningen har til at staten gjør det som er best for individet, familien, byen og landet.

Det andre punktet er det åpenbare: at Kina er en totalitær stat hvor Xi Jinping, tross sitt tiltalende utseende, styrer Kina med en fast hånd.

Ifølge den årlige undersøkelsen til Edelmann, «Edelmans Trust Barometer», så troner Kina på toppen i sin tillit til staten. Hele 86 prosent stoler på staten, sammenlignet med for eksempel USA eller Storbritannia, hvor det er henholdsvis 40 prosent og 42 prosent.

Xi Jinping inspirerer, motiverer og utstråler tillit, i hvert fall ifølge kineserne selv. Vil 86 prosent si det samme om Trump?

En kan selvfølgelig tenke seg at Kinesere frykter gjengjeldelse hvis de svarer noe annet, siden Kina er kjent for sin massive overvåking av sine innbyggere, men eksistensen av disse lojale innbyggerne er relativt godt dokumentert. Xi Jinping har en stor og lojal fan skare. Talene hans blir av og til animert og forkortet for å nå fram til et yngre publikum (eller kanskje det bare gjøres for å framstille mer vennlig for både store og små)^[8], han har danser dedikert til seg selv^[9] og kristne har blitt oppfordret til å bytte ut bilder av Jesus med Jinping^[10].

Kinesere flest har god grunn til å være fornøyd med styresmaktene. I 2002 levde over 80 prosent i Kina for under $5.5 og 30 prosent levde for under $1.90 per dag. I 2015 var dette henholdsvis 27.2 prosent og 0.7 prosent. I tillegg har Xi Jinping slått svært hardt ned på korrupsjon i Kina hvor offisielle tall hevder at en million kinesiske statsansatte har blitt straffet mellom 2013-2016 som følge av deltakelse i korrupsjon.

En slik tillit og respekt som grenser på tilbedelse av styremaktene og dets frontfigur hever smerteterskelen til befolkningen betraktelig.

“We must be conscious of the long-term and complex nature of various unfavorable factors at home and abroad, and appropriately prepare for various difficult situations.” Sa Xi Jinping i en tale 22 mai.^[11]

Xi Jinping inspirerer, motiverer og utstråler tillit, i hvert fall ifølge kineserne selv. Vil 86 prosent si det samme om Trump?

4. Kina har mer verktøy i verktøykassen

Kina har litt mer slingringsmonn når det kommer til både monetære beslutninger og reguleringer som har direkte innvirkning på Kinas økonomi. Ett av disse verktøyene er valutamanipulasjon. Allerede i 2011, i en essay skrevet av assisterende VP Christopher J. Neely fra St.Louis FED, ble det kommentert at det Kina holder på med er kursmanipulasjon.

Siden Kina har en mer lukket økonomi enn USA samtidig som at staten står mye sterkere, så stopper ikke deres verktøykasse med kvantitative lettelser og lave renter.

Kina har en vekslingskurs som er konstant overvåket og justert for å støtte opp om deres eksport drevne økonomi. Dette gjøres blant annet ved at de selger RMB samtidig som de kjøper eiendeler i dollar. Parallelt med dette forhindrer de i stor grad internasjonale kjøp av RMB eiendeler.

Siden disse endringene i vekslingskurs politikken har fokus på eksterne faktorer og er avhengig av reguleringer fra styresmaktene, som igjen hindrer normale markedskrefter å virke, mener Christopher J. Neely at disse avgjørelsene fra Kina konstituerte valuta manipulasjon.^[12]

8 år senere så har, som nevnt innledningsvis, finansdepartementet i USA offisielt erklært Kina som et land som manipulerer sin valuta. Dette skjedde etter at de devaluerte valutaten sin. RMB falt 2 prosent som svar på tariffen til Trump administrasjonen. Sist gang USA stemplet noen som kurs manipulatorer var i 1994, den gangen også mot Kina. Taiwan og Sør Korea ble også erklært som valuta manipulatorer i 1988. De ble senere tatt av “listen”.

Det er kun etter ett år på denne listen at ting virkelig skjer. Kanskje det viktigste er at landet blir forhindret i å by på Amerikanske statskontrakter. Det vil føre til at flere selskaper som har stor tilknytning til Kina vil lide samme skjebne som Huawei.

Så langt er denne stemplingen som valuta manipulator mer av symbolsk betydning enn noe annet, men handelsdepartementet i USA ser på å klassifisere devaluering av valuta som ulovlig subsidier og dette kan gjøre det lettere for USA å sette igang tiltak for å kompensere for varer som rammes av en devaluert valuta.^[13]

Siden Kina har en mer lukket økonomi enn USA, samtidig som at staten står mye sterkere, så inneholder ikke deres verktøykasse bare kvantitative lettelser og lave renter.

Noen av de andre praksisene som Kina kan gjøre og gjør for å stimulere eller fremme et konkurranse fortrinn innenfor Kinas fire vegger er blant annet:

• Subsidier til sektorer for å utvikle vinner industrier. For eksempel subsidier for solcellepaneler og installerings kostnader for solcellepaneler. Henholdsvis 50-60 prosent og 50-70 prosent av kostnadene blir båret av staten. REC aksjonærer har erfart dette smertefullt.
• Økte R&D investering. Fra 26.5 prosent av USA sine totale investeringer i 2005 til 75.1 prosent i 2015
• Regulering: Som omtalt tidligere krever Kina at utenlandske selskaper oppretter kinesisk kontrollerte joint ventures selskaper for å få tilgang til det kinesiske markedet.
• Utenlandsk kapital blir dirigert mot strategiske sektorer for så gradvis å strupe igjen tilførselen av utenlands kapital. På denne måten nasjonaliserer og beskytter de nasjonale selskaper etter at de har bygget opp nok kompetanse. Et eksempel på dette er bilindustrien, hvor Kina designerte industrien i 1994 som “encouraged”, altså at de oppmuntrer til utenlandsk kapital å investere i bilindustrien i Kina. I 2011 ble industrien designert som “permitted” og i 2015 ble dette endret til “restricted”.^[14]

Dette, kombinert med den autoritære naturen til styresmaktene og tilliten dets befolkning har til staten gir Kina mye mer handlekraft til å motarbeide og holde ut i tøffe tider.

Konklusjon

Til tross for Trumps tilsynelatende værhane oppførsel i mange saker tror jeg han likevel vil holde godt ett av de mest sentrale valgkamp løftene han ga.

Hvis det er noe sannhet i det at tøffe tider bringer fram tøffe menn så er nok Kineserne rimelige tøffe, ihvertfall den eldre garde som levde gjennom Mao sitt regime. “Det store spranget” og den påfølgende sultkatastrofen som kostet mellom 20 000 000 – 40 000 000 liv og den “kulturelle revolusjonen” som kostet mellom 400 000 og 3 000 000 menneskeliv for å nevne noen tragedier som Kinas befolkning har måtte lide seg igjennom.

Likevel kan en være så tøff en bare vil, men USA er de økonomisk og militært overlegen. Med de Kina haukene som nå ser ut til å dominere agendaen så er også det politiske presset på plass innenfor Trump administrasjonen for å ta tak i det de ser som problemet med Kina. Mange av de deler synet på at det er nå eller aldri for USA virkelig å stikke kjepper i hjulet for Kina.

Holder det politiske presset fra Kina haukene og greier Trump administrasjon å stå i det, selv om det kan bli politisk motvilje når selskaper og befolkningen begynner å lide på grunn av handelskrigen. Så vil USA komme seirende ut av dette. Finansmarkedene vil kanskje ikke syns at en eskalering av handelskrigen vil være noe stas og Trump er ikke ukjent for å være svært opptatt av hvor diverse indekser står hen.

Til tross for Trumps tilsynelatende værhane oppførsel i mange saker tror, jeg han likevel vil holde godt ett av de mest sentrale løftene han ga under valgkampen. I denne omgang holder jeg en knapp på Amerikanerne.

---

[1]https://uk.reuters.com/article/uk-usa-trade-china/china-media-says-u-s-destroying-international-order-after-currency-manipulator-branding-idUKKCN1UW04O

[2] https://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html

[3] https://www.bloomberg.com/opinion/articles/2019-05-06/trump-s-trade-threats-hurt-u-s-more-than-china

[4] https://www.ft.com/content/adb80896-1462-11e7-80f4-13e067d5072c

[5] https://www.washingtonpost.com/news/wonk/wp/2017/08/17/think-what-you-want-about-steve-bannon-but-hes-got-a-good-point-on-china/

[6] https://www.bloomberg.com/news/articles/2019-05-28/bannon-urges-trump-to-go-all-the-way-in-waging-china-trade-war

[7] https://www.govinfo.gov/content/pkg/FR-2017-05-04/pdf/2017-09161.pdf

[8] http://n.miaopai.com/media/RbZ3LMFsvuhwVlKT~rQk93OXgGedYRXT –

[9] https://www.bbc.com/news/av/world-asia-china-35824042/cult-of-personality-why-is-china-dancing-for-uncle-xi

[10] https://www.theguardian.com/world/2015/sep/19/xi-jinping-does-china-truly-love-big-daddy-xi-or-fear-him

[11]https://www.reuters.com/article/us-china-economy-xi/prepare-for-difficult-times-chinas-xi-urges-as-trade-war-simmers-idUSKCN1SS13H

[12] https://files.stlouisfed.org/files/htdocs/publications/es/11/ES1105.pdf

[13] https://www.politico.com/story/2019/08/05/trump-blasts-china-yuan-drop-as-currency-manipulation-1634502

[14] https://www.uscc.gov/sites/default/files/Research/China%27s%20Technonationalism.pdf