Roger Berntsen
Norges Bank har hevet styringsrenten tre ganger det siste året (fra 0,5 % til 1,25 %). I tillegg har sentralbanken nylig varslet at den, med stor sannsynlighet, vil heve renten ytterligere ett hakk inneværende år. Dette har fått mange «eksperter» til å reagere da utviklingen i internasjonal økonomi har vist tydelige svakhetstegn den senere tid pga. den pågående handelskrigen mellom USA og Kina (viktige rentekurver er for øvrig nå inverterte, dvs. signaliserer en vesentlig svekkelse av både verdensøkonomien, samt amerikansk økonomi). Hvorvidt denne kritikken mot Norges Bank kan berettiges er en annen sak. Fra mitt ståsted, som utdannet makroøkonom fra Handelshøyskolen BI, mener jeg Norges Bank, med Øystein Olsen i spissen, utøver sitt mandat på en god måte, godt innenfor dets rammer, speislt mtp. de seneste års behov for adressering av særnorske faktorer som boligpriser, gjeldsoppygging og oljeprissjokk.
Sentralbanken “tvinges” til å hensynta særnorske “ubalanser”
Norske økonomi er en liten åpen økonomi, hvis på lang sikt er prisgitt utviklingen i internasjonal økonomi (våre handelspartneres økonomi). Gitt dette skal, eller vil, rentesettingen ute i vesentlig grad gjenspeile seg i rentesettingen hjemme. På kort sikt derimot, kan andre faktorer, hvis disse truer den langsiktige prisstabiliteten i norsk økonomi, «tvinge» sentralbanken til særnorske rentegrep. Det kan f. eks. være seg; en urovekkende utvikling i boligprisene, en uansvarlig utøvelse av finanspolitikken og/eller periodiske oljeprissjokk. Mange «Eksperter» glemmer at de siste 4-5 årene har Norges Bank måttet hensynta slike faktorer i stor grad, både “høye” boligprisene med tilhørende stor gjeldsoppbygging, en stadig mer “uansvarlig” oljepengebruk pga. handlingsregelens vide rammer, samt oljeprissjokket fra 2014-16. Mao. dagens rentenivå virker å være balansert gitt realitetene i norsk økonomi, mener jeg. På lengre sikt vil for øvrig situasjonen i verdensøkonomien påvirke rentenivået, eller rentebanen i større grad.
