Marcus Hippe
Perioden med boliglånsrenter på godt over 20 prosent er for lengst forbi. I alle fall for en god stund til. Verdensøkonomien har de seneste tiårene opplevd et vedvarende fall i lange renter. Hovedårsaken til dette er langsiktige endringer i makroøkonomiske og demografiske trender. Dette innlegget forsøker å adressere de samfunnsøkonomiske mekanismene som står bak det vedvarende fallet i rentenivået.
Et viktig begrep i denne sammenheng er den såkalte nøytrale realrenten. Den nøytrale realrenten er det nivået på realrenten som sikrer en normal kapasitetsutnyttelse, og dermed også stabil inflasjon over tid. Dersom sentralbanken ønsker å stimulere den økonomiske aktiviteten, så må renten settes slik at realrenten er lavere enn det nøytrale nivået. Dersom sentralbanken ønsker å dempe aktiviteten, så må renten settes slik at realrenten er høyere enn det nøytrale nivået. Den nøytrale realrenten er uobserverbar og beregninger av den er usikre, men det er gode belegg for å kunne hevde at den har falt de siste tiårene. Grafen under viser yielden på verdens viktigste rente – Den Amerikanske tiåringen. Den effektive nominelle renten har falt de siste tiårene.
Teorien om den nøytrale realrenten
Renter er prisen på penger. I verden som helhet så må det totale investeringsnivået til en hver tid være lik tilgjengelig sparing. Renten gir prissignaler på kapital i økonomien som sikrer at likevekten mellom sparing og investering opprettholdes. Det følger derfor naturlig at endringer i sparing -og investeringstilbøyligheten påvirker rentenivået på lang sikt. La oss si at det skjer et positivt skifte i investeringstilbøyligheten – aktørene har lyst til å investere mer. Da vil det bli større knapphet på tilgjengelig sparing, som vil medføre til at renten stiger. Stigende rente vil føre til at det blir mer attraktivt å spare, slik at likevektsbetingelsen mellom sparing og investering opprettholdes.
Endringer i den langsiktige nøytrale realrenten kommer derfor som følge av endringer i spare- og investeringstilbøyligheten. Vi kan med bakgrunn i denne enkle antakelsen sette opp en makroøkonomisk modell over den nøytrale realrenten.
Nøytral realrente (r) = a + n + t + i
Der (a) er produktivitetsvekst, (n) er befolkningsvekst, (t) er husholdningenes tidspreferanse, og (i) er aktørenes inflasjonsrisikopremie.
Produktivitetsvekst
Økt produktivitet fører til lavere faktorkostnader som sikrer at kapitalen blir mer lønnsom. Økt lønnsomhet ansporer økte fremtidige investeringer. Økte investeringer fører til en større knapphet på tilgjengelig sparing. Resultatet er økte renter.
Den senere tiden har vi kunnet observere en stadig lavere produktivitetsvekst, spesielt i velutviklede økonomier. Dette er et kjent fenomen der man opplever at nye investeringer i realkapital har en avtakende grenseproduktivitet, jo lengre ut man kommer i den økonomiske utviklingen. I så måte har denne tendensen bidratt til å senke realrentene.
Befolkningsvekst
Befolkningsvekst er en faktor som påvirker investeringsbehovet i samfunnet. Dersom befolkningsveksten er ventet å øke, så vil aktørene i økonomien øke investeringene i det formål å møte den fremtidige kommende etterspørselen. Vi har sett at befolkningsveksten i velutviklede samfunn har falt. Lavere investeringstilbøyligheten fører til mindre knapphet på tilgjengelig sparing. Resultatet er isolert sett lavere renter.
Husholdningenes tidspreferanse
Husholdningenes tidspreferanse sier noe om i hvilken grad husholdningene ønsker å fordele konsumet over en gitt periode. Jo mer husholdningene vektlegger konsum i dag relativt til fremtidig konsum, desto større er tidspreferanseraten. Det antas at husholdningene ønsker å glatte ut konsumet over tid.
Som nevnt tidligere har produktivitetsveksten avtatt. Dette fører til en lavere vekst i forventet fremtidig inntekt, som gjør at husholdningene ønsker å spare mer i dag. Demografiske faktorer kan også påvirke tidspreferansen. Økt aldrende befolkning (eldrebølge) fører til et økt behov for å spare til pensjon. Lavere tidspreferanserate fører til at tilgjengelig sparing i økonomien øker og investeringene faller. Effektene fører isolert sett til lavere renter.
inflasjonsrisikopremier
Historien har vist eksempler på diverse pengesystem som har ført til høy og ukontrollerbar inflasjon. Selv i Norge har vi i etterkrigstiden opplevd en prisvekst opp mot 20 % i året. Etter tusenårsskiftet ble inflasjonsmålet til sentralbankene fremsatt som det gjeldende styringsmål i de aller fleste økonomier. Styringsmålet har sikret lav og stabil inflasjon.
Inflasjon har en kostnad for aktørene i økonomien gjennom svekkelse av realverdier. Ukontrollerbar inflasjon er en kilde til usikkerhet, og aktørene i økonomien ønsker å få betalt for denne økte usikkerheten. Økt risikopåslag øker renten.
De siste to tiårene har derimot inflasjonsrisikopremiene falt i takt med at inflasjonen og inflasjonsforventningene har befestet seg på et lavt og stabilt nivå. Isolert sett har dette bidratt til å redusere den nøytrale realrenten.
Oppsummering
Ser man på verdensøkonomien i sin helhet så må tilgjengelig sparing være lik summen av investeringer. Renten sikrer denne likevekten. Endringer i investerings- og sparetilbøyeligheten fører til at renten justerer seg. Fundamentalt sett kan man derfor betrakte fallet i den nøytrale realrenten som et følge av at tilbudet av sparing overstiger investeringsetterspørselen. Fallet i den nøytrale realrenten kommer som et følge av lavere produktivitets -og befolkningsvekst, aldrende befolkning, lavere tidspreferanserate, og en redusering av inflasjonsrisikopremier.
Disclaimer: Jeg jobber i Nordnet Bank AB
