AWH Capital
Dette er det første intervjuet, i en serie med intervjuer vi vil publisere på vår blogg. Intervjuene vil bli publisert med noen måneders mellomrom. Her vil vi intervjue forskjellige aktører innenfor det norske finansmiljøet.
Vårt mål er å stille spørsmål som forhåpentligvis ikke er blitt blitt stilt i norske aviser eller blogger tidligere, inspirert av bokserien “Market Wizards” av Jack D. Schwager.
Den første delen av dette intervjuet tar for seg hva Warren mener skiller den norske og utenlandske finansbransjen. Deretter vil vi gå inn på spørsmål rundt Peter Warren sin karriere som trader i Finansbanken. Vi vil også gå inn på hvor vidt proprietary trading (ansatte handler finansielle instrumenter på bankens risiko for å tjene penger) fortsatt foregår i norske banker og meglerhus. Det er også en liten smakebit på spørsmålene rundt oppstarten av Warren sitt første hedgefond.
Del to av intervjuet tar for seg Peter Warren sin karriere som hedgefondforvalter. Han utdyper også forskjellen på det å jobbe som trader i en bank, og i et hedgefond. Han vil også fortelle hvordan de posisjonerte seg før finanskrisen i 2007/2008. For de som er interesserte i teknisk analyse og andre statistiske modeller, er det også noen spørsmål som dreier seg om dette.
Introduksjon om Peter Warren
Peter Warren er et fremtredende navn innenfor det norske finansmiljøet. Etter å ha vært aktiv som yrkessoldat i spesialstyrken SAS startet han sin karriere som råvaretrader i London. Deretter startet han opsjonsmarkedet i Norge og stiftet Norges første Clearinghus. Etter dette har han jobbet han som Proprietary Trader og analytiker. I tillegg grunnla han Norges første Glabal Macro hedgefond.
Hedgefondene til Warren har utmerket seg på grunn av sterk risikojustert avkastning. Warren sine fond har vunnet en rekke priser under Nordic Hedge Awards gjennom årene.
I følge Hedgenordic.com hadde Warren Short Term Trading en Sharpe Ratio på 4,2. Dette impliserer at fondet genererte fire ganger så mye avkastning i forhold til svingningene i porteføljen. Vanligvis er en Sharpe Ratio på mer enn 1 ansett som sterkt.
Del 1
På mange måter var du en pionèr innenfor finanssektoren i Norge. Synes du at Norge lå bak utlandet innenfor finansiell analyse, opsjoner og andre områder?
Norge lå ekstremt langt bak, men det var få som lå foran. Du hadde Wall Street, Chicago og London miljøene som lå langt foran. Alle andre lå langt bak. Det var vanskelig å ta igjen de partene. Informasjonsforskjellene var enorme på denne tiden. Når man først hadde en input fra London miljøet, var det litt som å komme til et u-land.
Den største forskjellen innenfor norsk finans var at de som holdt på her tjente så godt på systemet slik det var. Jeg ble forbauset over at ny kunnskap ble mottatt med skepsis og en holdning om at ting var best slik det allerede var. Man ble umiddelbart stemplet som en trussel. De var rett og slett truet av forandringer. Folk var ikke åpne for nye innspill og idéer. De forsøkte å gjøre slik at man ikke slapp inn i markedet. Det var en tankegang som var veldig fremmed for meg. Alt jeg ville var å vise at det var andre måter å gjøre ting på. For å prøve å forbedre ting. Mange var helt rigorøse for å motarbeide enhver form for progresjon.
Et av de ledende meglerfortetakene gjorde alt de klarte for å motarbeide nytenkning. I dag er de en av de minste meglerforetakene på børsen.
Nå har de nok snudd innstillingen sin, men det var preget fullstendig av at de motarbeidet alt. De prøvde rett og slett å forby meg å handle. De ville ikke ha den type konkurranse. Alt ble sett på som en trussel, i stedet for å tenke at det kan være en ny idé.
Hvordan er forskjellene mellom de norske og utenlandske meglerhusene i dag? Hvis man tenker på innovasjon, kunnskap og generell kvalitet på rådgivning.
Det at man skal beskytte, fremfor å vokse og gro. Dette preger litt av det norske miljøet fortsatt. Det er en sterk lobbyisme i Norge. For eksempel at finanstilsynet skal forby forskjellige tjenester som konkurrerer mot det noen driver med. Man blir ikke best av det.
De nordmenn som gjør det best, gjør det i utlandet. Bare se på Andreas Halvorsen i Viking Global og Nicholay Tangen i AKO Capital. De gjør noe helt annet.
Jeg føler ikke at det er mye innovasjon i Norge. Man tar det man ser i utlandet og bruker noe av det. Det å stikke hodet frem og gjøre noe innovativt, det er ikke populært i Norsk finans. Verken hos myndighetene eller de andre aktørene. Dette opplevde jeg selv når jeg kolliderte «head to head» med myndighetene i 1987, når jeg startet opsjonshandelen i Norge.
Det er nesten en kultur. Det er nesten tysk rettspraksis hvor alt som ikke er erklært lov, er forbudt. Det er klart at man ikke får noe innovasjon av dette. Det skjer ingen innovasjon på denne måten.
Når jeg startet opsjonsmarkedet i Norge besøkte jeg kredittilsynet, det som i dag er finanstilsynet. Jeg holdt en presentasjon og fortalte hva og hvordan jeg skulle gjøre dette. Jeg gjorde det samme hos finansdepartementet, og møtte toppbyråkratene der. Alle var orientert om hva jeg skulle gjøre, men likevel var det himmelfallende når jeg faktisk etablerte opsjonsmarkedet.
Hva skjedde videre?
Det ble helt kaotisk med forsideoppslag i begynnelsen av høsten når jeg kom tilbake fra en helg i Sandefjord. Da fikk jeg en telefon om at det kom til å bli enorme oppslag. Forsideoppslaget dreide seg om at jeg opprettet en «hemmelig» børs. Dette var ikke hemmelig. Jeg hadde fortalt alle hva jeg drev med.
Er det andre ting Norge kan lære fra utlandet?
Jeg var på en konferanse hos NBIM (Norges Bank Investment Management, journ. anm), hvor blant annet tidligere amerikanske finansminister og sjef for Goldman Sachs, Henry Paulson, holdt et foredrag. Paulson fortalte om hvordan finansdepartementet var strukturert før finanskrisken og hvilke person som satt i ledende posisjoner. Denne gruppen besto av en blanding av personer med praktisk og akademisk erfaring. Blant annet hadde Hank Paulson mangeårig erfaring fra Goldman Sachs og kunne alt om markedene og de store spillerne. Videre hadde han med seg Ben Bernanke og Timothy Geithner som var dypt inne i det akademiske miljøet. Dette gjorde at han kunne manøvrere den kritiske situasjonen som oppstod på en effektiv måte. Paulson hadde den riktige terminologien og logikken.
Problemet er at ingen i Norge har markedserfaring. Byråkratene i finansdepartementet har heller ikke markedserfaring. Du skal ganske langt ned før man finner noen med praktisk erfaring innenfor finans, og spørsmålet er om denne personen blir hørt? Det blir de antakelig ikke.
Kan du fortelle om hvordan det var å jobbe som proprietary trader i Finansbanken før finanskrisen? (Proprietary tradere er ansatte i finansinstitusjoner som kjøper og selger verdipapierer med midlene til finansinstitusjonen.
Det var egentlig fantastisk. Jeg har ikke jobbet mye i store institusjoner som dette, bortsett fra når jeg tradet råvarer i London. Det var spennende å jobbe hos en aktør som var stor nok for å bevege markedene man opererte i.
Da jeg ble hentet til Finansbanken var det meningen at jeg skulle handle norske derivater, men vi gikk rett og slett lei Oslo børs og det norske derivatmarkedet. Det var mye særinteresser blant norske meglerhus og det fantes ikke en ordentlig auksjon.
Vi bestemte derfor for at vi skulle bruke kunnskapene våre i likvide markeder, som var valutamarkedet. Jeg var svært fornøyd med sjefen jeg hadde i Finansbanken. Jeg jobbet der under Asiakrisen i 1998 og da Russland misligholdt obligasjonslånene sine. Slike makrohendelser skaper stor usikkerhet i en bank som har lånt ut penger. I samme periode falt også børsene 40%. Der satt jeg og tok risiko på bankens balanser, som man gjør når man driver som prop- trader. Ledelsen lot meg løpe med ballen, så lenge jeg befant meg innenfor mandatet de hadde gitt meg.
Det var ganske ille en periode. En dag kom sjefen inn og spurte hvordan det gikk. Jeg svarte «I dag går det ordentlig til helvete». Han hadde aldri hørt meg bruke disse ordene, og visste at banken tapte store penger den dagen. Han hadde ryggraden til å stå igjennom stormen, som gjorde det til en suksesshistorie. Dette året hadde vi det beste året noen sinne, og jeg klarte å grave oss ut av hullet vi befant oss i. Han hadde ryggraden til å stå igjennom stormen, så ble dette en suksesshistorie.
Hvordan utviklet Finansbanken seg i perioden du jobbet der?
Når jeg kom til Finansbanken så var vi kanskje den minste banken på valuta i Norge. Når jeg forlot Finansbanken etter seks år var vi nest størst på valuta, bortsett fra norske kroner. Så var vi størst på valutaopsjoner.
Når jeg begynte hadde vi bare en internasjonal motpart, som var Chase Manhattan (som i dag er JP Morgan Chase, journ. anm). Når jeg forlot banken hadde vi rundt 135 motparter å handle med internasjonalt.
Hva er den viktigeste lærdommen du tok med deg fra Finansbanken?
Et råd til studenter som skal ut i næringslivet er å finne et sted med en sjef som gir mulighet for å utvikle de ferdighetene man besitter. Hvis man blir hindret av en sjef, vil man aldri bli lykkelig eller få utnyttet det potensialet man har. Det er selvsagt viktig med klare rammer og at det er strengt, men man må ha romslighet for å gjøre det man skal i jobben.
Hvordan vil du beskrive miljøet for proprietary trading i Norge fra 2000–tallet og frem til finanskrisen i 2008?
Det var et veldig lite miljø for handel på egen bok i bankene. Det kan nevnes at det var et lite miljø innenfor DNB systemet der 2-3 mennesker tok risiko på bankens regning gjennom egenhandel.
Mange andre meglerhus hadde kanskje 1-2 personer som så på kundeflow og handlet en gang i blant. Det var ikke ordentlig isolerte proprietary tradere som kun handlet finansielle instrumenter på bankens balanse. Mange var derimot meglere deler av tiden, og proprietary tradere den andre delen av tiden.
Hvordan er miljøet for egenhandel i Norske banker i dag?
Etter finanskrisen la mange amerikanske banker ned tradingvingvirksomheten, og opprettet egne hedgefond innenfor banken. Senere ble også dette ulovelig. Norge som en mindre aktør, måtte også finne seg tilrette med de nye reguleringene som de amerikanske bankene ble utsatt for. Blant annet gjorde nye reguleringer om bankenes egenkapitalrav det vanskeligere å opprettholde egenhandelen.
Likevel har man sett at store aktører som Goldman Sachs har gjenopprettet deler av virksomheten. Denne utviklingen ser man også i Norge. Eksempelvis leverte DNB Markets gode resultater på egenhandel forrige kvartal.
Hva skyldes at egenhandelen hos bankene nok en gang har begynt å øke i årene etter finanskrisen?
Terskelen for å drive proprietary trading har gått ned, mens terskelen for å drive forvaltning har skutt i været. Dette er mye takket være strengere regulering. Reguleringskostnadene for å drive hedgefond er den største kostnaden man har for øyeblikket. Problemet er også at reglene stadig endres.
Før startet proffesjonelle tradere opp hedgefond, men på grunn av reguleringene har det blitt ekstremt kapitalkrevende å drive denne virksomheten. Dette gjør at de proffesjonelle traderne velger å handle med egne penger i såkalte «prop shops» (fellesskap med tradere som kun handler med egne midler, journ. anm). Myndighetene har selv skapt dette problemet.
Hedgefondene tjener allmennheten fordi eksterne investorer kan være med på verdiutviklingen. Hedgefondene er til en viss grad åpne om idèer og hvordan de posisjonerer seg. Dette er ikke tilfellet for de som handler for seg selv.
Du jobbet senere i Vogt & Vogt Bourseanalysis. Dere ble senere kjøpt opp av det som i dag er Nordea. Kan du fortelle hvordan dette startet?
Da jeg kom til Norge ble jeg kjent med Dag Vogt som driver med teknisk analyse. Vi startet blant annet med tidsserieanalyser som ikke fantes i Norge på denne tiden.
Selskapet ble en enorm suksess som vi solgte i 1983 for 12 millioner kroner til Kredittkassen (som i dag er Nordea, journ. anm).
Kan du fortelle om oppstarten av ditt første hedgefond?
I 2002 forlot jeg Finansbanken for å starte for meg selv. På dette tidspunktet befant finansmarkedene seg i et kraftig bear market. Mange var likevel interesserte i å gi meg midler til forvaltning. Dette var fordi jeg hadde tjent penger i lignende markeder. Likevel var jeg skeptisk før lanseringen. Ingen ville tørre å sette inn forvaltningskapital hvis jeg hadde satt opp et Makro hedgefond og begynt å trade som før. Markedet var inne i en dramatisk periode.
Jeg hadde plukket hedgefond for Finansbanken fra 1996. Derfor tenkte jeg at det var bedre å starte et «fund of funds». Dette fondet investerte i en portefølje bestående av ulike hedgefond, Makrofondet kunne jeg starte når folk hadde fått roet nervene sin etter IT-boblen.
Potensielle kunder sa «Uansett hva du gjør, ikke tap penger for meg. Jeg orker ikke mer tap. Jeg vil gjerne gi deg penger, men for guds skyld ikke tap». Det gjaldt derfor å holde risikoen lav.
