Mads Johannesen
Dette innlegget ble publisert i Kapital tidligere i forrige uke.
Etter en tøff slutt på 2018 har vi hittil i år hatt et fantastisk aksjemarked på verdens børser. De toneangivende amerikanske indeksen er opp mellom 10-15 prosent. Situasjonen i Europa er ganske lik, der den tyske Deutche Aksje Index (DAX) og Eurostoxx 50 opp i området 10 prosent. Det som derimot er merkelig, er utviklingen i den europeiske økonomien, dette har ført til hodebry hos sjefen i den europeiske sentralbanken, Mario Draghi.
Med stadig nye toppnoteringer på børsene skulle man tro at økonomien var sterkere enn noen gang. Markedet fikk seg derfor en vekker når ECB sjef Mario Draghi ymtet frempå om rentekutt og i ytterste konsekvens nye kvantitative lettelser om økonomiske data ikke bedret seg i Europa. Dette reagerte aksjemarkedet positivt på, noe som er naturlig da et lavere rentenivå på kort sikt gir meravkastning i favør aksjer.
Det økonomiske lokomotivet i Europa sliter
For meg som er glad i tall, blir slike uttalelser mer en bekymring enn glede. Ser vi på de ledende europeiske indikatorene; PMI indeksene, har disse vist svakhetstegn i lang tid. Innkjøpsindekser(PMI) er et mål på økonomisk aktivitet, og er en god indikator for å gi et signal på om det er en økonomi i vekst eller i avmatting.
Ser vi på PMI indikatoren for Tysk industri, kom denne inn på 45,4 i juni, som er det laveste nivået på syv år. Med andre ord setter bærebjelken i europeisk økonomi stadig nye bunnoteringer. Selv om industrien sliter, så holdes realøkonomien oppe av en stadig voksende tjenestesektor og god tilgang på kreditt som gjør at den tyske befolkningen bruker stadig mer penger. Dette er selvsagt ikke bærekraftig over tid, og vi har allerede sett at arbeidsledigheten har startet å tikke oppover. Dette er en skummel cocktail. Med en industrisektor i problemer og økende arbeidsledighet er dette potensielt et alvorlig signal om denne utviklingen fortsetter.
Det italienske gjeldsberget – en tikkende bombe?
Den italienske statsgjelden har nå tikket opp mot 22.000 milliarder kroner. Ved første øyekast er dette bare et stort tall, så dette må vi sette i kontekst. Det norske statsbudsjettet for 2019 er på ca 2800 milliarder kroner. Med andre ord er italiensk gjeld nesten 8 ganger et norsk statsbudsjett – eller omtrent 1,3 ganger Italias verdiskapning per år (BNP). Da begynner man å fatte at gjeldsgraden er høy.
Skal den italienske staten håndtere den enorme gjelden er de avhengig av enten en god økonomisk vekst, lave renter eller en stigende inflasjon, som igjen da vil spise opp gjelden. Alle økonomiske data indikerer dessverre den strake motsetning. BNP veksten er på svake 0,1 prosent og italiensk PMI på 50,1. Det er med andre ord ingen reell vekst å spore i økonomien. Forverrer dette seg vil dette til syvende og sist ende opp som nok en hodepine for ECB sjef Mario Draghi.
Brexit – enda en verkebyll for Europa
Som om ikke problemene var store nok i Tyskland og Italia, så må vi ikke glemme Brexit. Dette er en pågående verkebyll for hele eurosonen. Her er også Norge svært utsatt, da vi er en stor handelspartner med Storbritannia i forhold til eksport av fisk og gass. Den 23. juli fikk vi vite at Boris Johnson er mannen som tar over roret etter Theresa May. Johnson er soleklar på at Storbritannia forlate EU 31. oktober – med eller uten avtale. Med en så klar uttalelse fra den nye lederen av Storbritannia, er det nok enda mer problemer i vente for Europa.
Bare for å avslutte det hele så viste juni måned den dårligste måneden for britiske produsenter på over seks år – da kan man jo tenke seg hva som er i vente for et Storbritannia uten en handelsavtale med EU.
Det er kanskje ikke så rart at Mario Draghi vurderer nye kvantitative lettelser allikevel?
