Nordnet
Det hersker forvirring blant bankkunder om hva de betaler i kostnader for spareprodukter til tross for de eksisterende krav via Mifid regelverket om å dokumentere kostnader for kunden. Kostnadene står riktignok i dokumentasjonen, men kunden opplever ikke at de betaler for jobben rådgiveren i banken gjør. De opplever at det er produktene som har kjøps- og salgskostnader, innskuddskostnader, flyttekostnader osv. Det er ikke riktig.
For å feie all tvil av banen: det er ikke produktene du kjøper hos banken som koster noe, det er bankens rådgivning du betaler for. Bankene later som at det er produktene som koster og dermed at de gir rådgivningen gratis. Det er villedende. Realiteten er at rådgivningen subsidieres av produktkostnadene.
Det er helt fair å ta betalt for en jobb og rådgivere bør ta seg betalt for rådgivningen. Dette gjør ikke bankene i dag. Kunden går ut av banken og tror at han har fått gratis rådgivning, men at produktene han har satt penger i har kjøpskostnader. Ofte er også rådgiveren svært hyggelig og kan også vise til at fondet eller pensjonsproduktet har gitt så god avkastning at kjøpskostnaden rettferdiggjøres. Det er i dag fullt mulig å spare i de samme fondene og pensjonsprodukter uten at det er kjøps- eller salgsavgifter til stede, men da må kunden finne frem til fondene selv. I dag er imidlertid det uproblematisk. Det finnes så mye informasjon og så mange verktøy på forskjellige internettsider som med bare litt innsats gjør at kunden klarer å sette opp sin egen sparing. Likevel vil det i uoverskuelig fremtid være mange som har behov for personlig rådgivning i forhold til sparepengene sine og privatøkonomien for øvrig. Her gjør bankene ofte en god jobb.
Vi ser at det hos de uavhengige rådgiverhusene innføres rådgivningshonorar i større og større grad, altså en fast avgift eller en prosentsats av pengene rådgiveren bidrar til forvaltningen av. Det medfører at rådgiveren ikke er insentivert til å foreslå de dyreste produktene i produktpaletten, men de beste. Får kunden god avkastning, får også rådgiveren mer betalt. Man er altså i samme båt. I denne situasjonen ser kunden pengene som blir trukket i honorar en gang i måneden eller en gang i året. Bankene burde følge samme praksis. Hvis kundene ser prisen og føler på kostnaden når den blir betalt, vil de kanskje bli mer bevisste på hva rådgivningen koster og først da kan vi få reell konkurranse blant landets spareleverandører. Så lenge kunden ikke reflekterer over kostnaden ved for eksempel å flytte en IPA fra bank til en annen eller at det koster opptil flere prosent av kjøpesummen å kjøpe fond fordi man ikke ser eller føler på pengene som blir trukket, kan man heller ikke gjøre veloverveide valg om man får god rådgivning, om man burde bytte rådgiver eller om man kanskje burde sette opp sparingen på egen hånd.
Det vil selvsagt være vanskelig å være den banken som tar det første steget her. Å tilkjennegi rådgivningskostnader vil få kunden til å åpne øynene og dette vil kunne føre til markedsmessig selvmord. Men det vil bare være å utsette problemet om dette ikke endres snart. Det kommer nye Mifid reguleringer på banen. Mens Mifid I satte krav om synlighet av kostnader og gjennomsiktighet i produktene, vil Mifid II regulere returprovisjoner og gjøre det vanskelig å ta betalt via produktene. Mifid II blir ikke gjeldende i Norge før tidligst i 2015, men bankene bør kollektivt bli enige om å innføre rådgivningshonorar i stedet for produktkostnad nå. Det er liten vits i å stritte i mot et reglement som uansett kommer.
Det er betydelig forskjell på hva som er lovlig og hva som er riktig. Selv om prisingen av spareprodukter i bankene i dag er lovlig, synes jeg ikke den er riktig.
Mvh
Sissel
Photo credit: Dave Dugdale / Foter.com / CC BY-SA
