Aksjeporteføljen: er du en Grahamianer eller en Buffettist?

Personlig synes jeg det er mest komfortabelt å ha en portefølje bestående av 8 selskaper. Det er en ganske konsentrert portefølje, men jeg opplever at den hensyntar både diversifisering og seleksjon.

Til syvende og sist kommer porteføljestørrelsen din an på hva slags type investor du er. Er du en som heller mot Benjamin Graham? Eller er du en type som tenker som Warren Buffett? Hva er viktigst: verdi eller kvalitet? Er du en kvantitativt orientert investor, eller er du en konsentrert aksjeplukker?

Ingen av tilnærmingen er mer høyverdig enn den andre. Ingen er riktig eller feil. Graham brydde seg lite om den underliggende driften til selskapene, så lenge selskapene statistisk sett var billige. Han kunne holde en bred diversifisert portefølje bestående av statistisk billige aksjer. Han ville heller betale en veldig lav pris for et vrak av et selskap enn å kjøpe et fantastisk selskap til en fornuftig pris. Dette kan fungere utmerket, men jeg er av den oppfatning at dette er vanskelig med en konsentrert portefølje. Det nødvendiggjør antakeligvis en portefølje av minst 15-20 aksjer.

Warren Buffett var mer interessert i den underliggende virksomheten. Og han var, i motsetning til Graham, villig til å konsentrere i sine aller beste idéer. Her skilte han seg fra sin mentor og læremester. Dette skyldes til dels at han var besatt av tanken om å bli rik og forrente snøballen sin. Dels skyldes det nok at Buffett hadde noen negative erfaringer i tilfeller hvor han ble låst i sigarstumper. Dels skyldes det at forvaltningskapitalen hans etter hvert ble så stor, at dette var eneste måten han effektivt kunne forrente kapitalen sin på.

Jeg skal dvele litt ved punkt nummer to her. Nemlig at han hadde noen negative erfaringer med sigarstumper. Et viktig eksempel i så måte er investeringen i Dempster Mill. Du kan lese en om caset her. Dette var en negativ opplevelse for Buffett, selv om utfallet var positivt. Han likte ikke at han måtte likvidere selskapet og de konsekvensene dette fikk for blant annet de ansatte i selskapet. Jeg tror han hatet det. At det fikk negative konsekvenser for de involverte. Han ble dermed sett på som hvilken som helst annen kapitalist. En liquidator. Det likte nok ikke Buffett.

Slike erfaringer, sammen med Buffetts tendens til å foretrekke status quo ledet han nok mer mot selskaper som hvert eneste år øker sin indre verdi, i stedet for selskaper som Demptster Mill.  Han bor i det samme huset han kjøpte for 31 500 $ i 1957. Han spiser på de samme stedene. Jeg tror Buffett trives veldig godt med å gjøre få beslutninger. Det overlapper med hans indre kompass.

Og å gjøre investeringer som går overens med ditt indre kompass skal du ikke undervurdere.

Derfor tror jeg også Buffett i større grad enn Graham ”samler” på selskaper.

Hvem er du? Graham eller Buffett?

Både Grahams og Buffetts tilnærming fungerer. For å skape best avkastning over tid er det et poeng at strategien du velger speiler den personen du er. Den største trusselen mot å investere i aksjemarkedet er deg selv.

Faktisk så er jeg av den oppfatning av at det snakkes for lite om personlighet når du investerer. Per Juul diskuterer temaet i sin bok ”Find de bedste aktier”. På side 15 her nevner han at det, blant annet, er en fordel å være tålmodig, at du kan vente på belønning, at du ikke blir overivrig og at du klarer å si ”nei”.

Slike egenskaper er viktig for investorer. Og hvilke personlighetstrekk du har er også viktig for hvordan du rigger investeringsprosessen din.

Det er den viktigste innrømmelsen og vurderingen du gjør.

Derfor råder jeg deg til å sette deg inn i disse to imponerende sjelene. Hvem identifiserer du deg med? Tenker du som Graham? Eller tenker du som Buffett?

Grahams kvantitative/statistiske tilnærming

Jeg velger Buffetts tilnærming fordi det er den jeg best kan etterleve i praksis. Ikke fordi den gjør det best i retrospektive studier, for det gjør den ikke. En ren verditilnærming basert på Grahams tilnærming gjør det bedre i slike tester. Bare sjekk dette innlegget til Deep Value Ideas.

Denne artikkelen viser at hvis du backstester en value+kvalitetsstrategi mot en ren valuestrategi, så vil en ren valuestrategi slå kombinasjonen av value+kvalitet.

Det skal imidlertid nevnes at eksempelet i artikkelen tar for seg at man legger kvalitet som et tillegg over value. Uansett så illustrerer det at en ren Grahamiansk tilnærming antakeligvis kan gi bedre avkastning.

Ved å velge en slik tilnærming kan du være en kvantitativ investor, slik Joel Greenblatt snakker om i ”The Little Book that Beats the Market”. Her skriver Greenblatt om sin Magic Formula. Du kan velge en slik tilnærming ved å velge de 20 til 30 beste aksjene på en slik screen. Det kan fungere veldig bra og gi meravkastning sammenlignet med markedet. Dette er en fornuftig strategi! Det blir som et indeksfond på steroider.

Eller du kan velge en tilnærming slik Tobias Carlisle og Wesley Grey tar for seg i Quantitative Value. Det innebærer at du typisk eier minimum rundt 20-30 selskaper, som er billig basert på tradisjonelle multipler som P/E og P/FCF.

Skal du velge en kvantitativ verdistrategi: hold deg til det resultatet screeneren gir deg. Fordi det er ikke de individuelle selskapene som vil ha kvalitet, det er porteføljen i sin helhet. I et slik tilfelle er jeg absolutt en tilhenger av diversifisering.

Å begynne å velge aksjer ut fra en screen med verdens 20-30 billigste selskaper er imidlertid vanskelig. Jeg ville aldri begynt å velge 5-8 selskaper ut fra en slik liste. Da starter du i feil ende som konsentrert investor.

Har du en oppfatning av at du best kan etterleve en strategi basert på å velge de statistisk sett billige aksjene, så må du gjøre det. Er du en Grahamtype, eller Buffett i sine yngre dager, så er pris viktig for deg. Da ”flipper” du aksjer i større grad.  Fordi det er multippelekspansjon som bidrar med størsteparten av avkastningen.

Buffetts konsentrerte tilnærming

Personlig har jeg tidligere eid 15 selskaper i porteføljen. Prosessen min bak hvert kjøp var mer overfladisk og jeg gikk ikke tilstrekkelig i dybden på selskapene. Jeg synes det var vanskelig å vurdere når jeg skulle selge og når jeg skulle kjøpe.

Jeg synes fortsatt det er vanskelig å selge. Dette har jeg løst ved å ha et svært sterkt fokus på kjøpsbeslutningen. Dermed er jeg ikke avhengig av å selge. Jeg slipper i større grad å tenke på salget. Ved å fokusere på kjøpsbeslutningen og vurdere denne opp mot alternativ avkastning i andre selskaper, så må jeg ikke forholde meg til salgstidspunktet.

Forskjellen er at Buffetts tilnærming krever færre beslutninger. Færre transaksjoner gir færre muligheter å feile på. Jeg har selv opplevd å ha best avkastning i slike selskaper og synes den er enklere å gjennomføre.

Det mange imidlertid feilaktig antar, er at du må investere i såkalte blue chips for å investere som Buffett. Det er feil. Du trenger ikke det. Noen av Buffetts aller beste kjøp var aldri på børs.

Det betyr at varige, holdbare konkurransefortrinn også finnes blant mindre selskaper. Jeg synes det er mer interessant å diskutere selskaper som er små, har lang historie med positiv inntjening og vurdere konkurransefortrinn hos disse, enn å analysere og diskutere for eksempel Gjensidige, Statoil, og Telenor.

Er du en investor som er inspirert av Warren Buffett og styrer porteføljen din slik han styrer sitt Berkshire Hathaway, så bør du lete etter selskaper du aldri trenger å selge. Eksempelvis Luxottica og Omnicom. Jeg tror Kopparbergs potensielt kan være et slikt selskap.

For min del passer det bedre å kjøpe med en forventning om å holde et selskap en lengre periode. Og skal du gjøre det, så er forretningskvalitet det aller viktigste kriteriet du vurderer. Dernest pris. Får du slike selskaper til en akseptabel pris, og holder disse over minimum 3-5 år, så er det en fornuftig tilnærming til å investere i enkeltaksjer.

Det er flere veier til Rom – i hvert fall to

Poenget er at både Grahams tilnærming og Buffetts tilnærming fungerer.

Dette er ikke de eneste veiene til Rom. Jeg er også av den oppfatning at det kan gi mening med for eksempel Dividend Growth Investing. Si du har 20 ulike selskaper basert på noen forhåndsbestemte kriterier. Men her også er det ikke nødvendigvis det enkelte selskap som skal, eller må, prestere. Det er porteføljen i sin helhet som over tid skal skape en passiv inntekt.

Er du en investor som best kan identifisere deg med en slik tilnærming, eller best kan etterleve Dividend Growth Investing, så synes jeg du skal gjøre det. Dette er en fornuftig og sunn måte å tilnærme seg markedet.

Det viktigste er at du finner ut hvem du er og at du finner en strategi som fungerer teoretisk. Dernest må du klare å etterleve denne tilnærmingen hver eneste dag i markedet.

Fordi det er denne tilnærmingen over tid som skal gi deg avkastning, ikke hvert enkelt kjøp og salg.

Det er ikke gjort på en dag, men bare ved å være bevisst denne prosessen så er du på god vei. Det handler ikke om hva som er riktig eller feil, men hva som er riktig for deg og som går overens med ditt indre kompass.